Fakta om mygg, knott og sviknott

• Det er bare hunnmyggen som stikker og suger blod. Hunnene trenger ekstra protein for å kunne produsere egg.
• Det finnes over 3500 beskrevne arter av stikkmygg i verden! I Norge forekommer 38 av disse artene.
• Hannmyggen klekkes før hunnmyggen og har dessuten kortere levetid (noen uker til forskjell fra hunnmyggen som kan leve i opptil 2 måneder).
• Både hannmygg og hunnmygg trenger energi for å kunne fly. Den får de fra blomsternektar.
• Stikkmygg er mest aktive i skumringen, men det finnes også arter som er aktive døgnet rundt.
• Myggstikket er en allergisk reaksjon på stikkmyggens saliva. Hvor stor reaksjonen blir, avhenger av den aktuelle personens sensitivitet.
• En stikkende mygghunn kan suge blod ved mer enn en anledning i løpet av sitt liv.
• Stikkmygg tiltrekkes av ulike ting, blant annet varme, karbondioksid og ulike luktstoffer (det er disse faktorene dagens myggmaskiner forsøker å kopiere for å lokke til seg myggen på kunstig måte og deretter fange dem).
• Stikkmygg kan, uavhengig av art, overvintre som egg, larve og fullvoksent individ.
• Mygghunner benytter seg nesten utelukkende av duft- og smakssignaler for å finne og identifisere egnede blodverter.
• Mygg er mer eller mindre spesialiserte og suger blod fra kuer, hester eller mennesker.
• Vi mennesker produserer 300–400 duftsignaler, men det virker som myggen bare kan gjenkjenne et fåtall av disse.
• Mennesker kan være mer eller mindre attraktive for myggen, fordi enkelte utsondrer en betydelig mindre mengde duftsignaler. Dette forklarer at visse mennesker får myggstikk, mens andre slipper unna.
• Mygg gjennomgår fire stadier i sine livssykluser: egg, larve, puppe og voksen (imago).

Forklaring av arten Stikkmygg (Culicidae)

Mygg (Nematocera) er en underorden av tovinger (Diptera). Når vi sier mygg, burde vi egentlig si stikkmygg (Culicidae), for ellers inkluderer vi også andre flygende insekter som ikke stikker, f.eks. fjærmygg og stankelbein.

I Norge har vi 38 ulike arter stikkmygg ifølge Folkehelseinstituttet. Mange av disse artene er av slekten Aedes. I enkelte flomutsatte områder finnes det vi kaller for oversvømmelsesmygg eller flommygg (Aedes sticticus). Flommyggen kan være ekstra plagsom og den kalles også angrepsmygg. Den er aktiv på dagtid og angriper ved å stupe rett ned på sitt offer, derav kallenavnet angrepsmygg. En annen slekt er Anopheles, som på folkemunne kalles for malariamygg. I Norge finnes det faktisk flere arter av slekten, men ingen av dem bærer malariabakterien.

En annen stikkmygg, den såkalte tigermyggen (Aedes albopictus), finnes ikke i Norge, men har stor utbredelse i tropene. Dette er en farlig mygg ettersom den kan spre mange ulike virus, f.eks. gulfeber eller denguefeber.

Knott (Simuliidae)

Dette fluelignende, lille insektet har en kropp som pleier å bli 2–6 millimeter lang, litt tykkere foran og kort bakkropp. Den kan være helt utrolig plagsom for oss mennesker og våre dyr. Dessuten er det vanskelig å fange den. Vi kan anbefale at man bruker det høyeste stativet for Predator Dynamic og grønn oktanol med melkesyre som lokkemiddel for å optimere fangsten.

En mygg har en snabel som den stikker gjennom huden for å nå inn til blodet. Knotten har imidlertid ingen snabel. I stedet biter den hull i huden som da begynner å blø.

Sviknott (Ceratopogonidae)

Man forveksler ofte sviknott med vanlig knott, men det er en helt annen familie. Det som kjennetegner sviknotten, er at den er betydelig mindre og smalere, men fremfor alt kan man se det på de tre strekene på vingene. Sviknotten flyr også litt høyere og tiltrekkes av melkesyre og oktanol. Vi mennesker utsondrer melkesyre når vi anstrenger oss fysisk og derfor finner sviknotten oss lettere når vi svetter.

Sviknott har heller ikke snabel, men biter seg gjennom huden for å nå inn til blodet.

Hester, spesielt islandshester, kan få store problemer av sviknottens bitt. Det kan nemlig gi en eksem som klør noe forferdelig. Hesten klør da av seg huden og det blir store sår på nakke og halerot.